Styrkeprøven 2017

Det hele startet tidlig høsten 2016. En gjeng fra Blindleia Cykleklubb hadde sommeren 2015 syklet Styrkeprøven Trondheim – Oslo, og de fleste hadde nå glemt hvordan det var å slite seg gjennom 550 km på en dag. Det ble holdt et møte for å lodde stemningen for en fellestur. 10-12 stykker som var interessert møtte opp. Noen av de interesserte falt av i starten, og dessverre mistet vi et par av de som faktisk meldte seg på, til diverse sykdom og lav motivasjon. Tilslutt var vi 7 stykker som skulle stå på startstreken i Trondheim 17. juni 2017. Gruppen som tilslutt skulle starte var: Gro Berit Haatveit,  Svein Omdal, Tommy Skibelid, Kurt Snemyr Jr., Tor Martin Kristiansen, Alf Helge Tønnesen og Annar Gaustad. Vi ble enige om at vi skulle prøve oss på nytt på tidsmålet på 20t, som vi ikke greide i 2015. Dette burde absolutt være innen rekkevidde, da løypa i år var tilbake til den traseen som ble brukt før 2015. Den var endel lettere på slutten enn den som i 2015 gikk inn til Ekeberg.

Forberedelser

Styrkeprøven-gjengen tidlig ute for å teste den nye gang- og sykkel-veien mellom Lillesand og Birkeland. Foto: Kurt

Gjennom hele Høsten 2016 og våren 2017 la Kurt opp til fellestreninger for gruppen. Det var enten som egen gruppe eller sammen med BCK. Og det var selvfølgelig obligatorisk å sykle CLST med fellestur ned igjen dagen etter. Vi kjørte også en fellestur vi har kjørt før, Lillesand – Risør – Gjerstad – Felle – Åmli – Lillesand, litt senere på våren. Gode 250 km med innlagt hamburger-stopp på Lyngrillen på Brokelandsheia. Og i tillegg kjørte enkelte egne lange turer på opp mot 250 km. Vi fikk i også endel regn under disse turene. Det er aldri gøy med regn, men det bygger karakteren. Skulle vi få regn på turen, så var vi godt forberedt på det og! Konklusjonen må være at grunnlaget for deltakerne burde være mer enn greit nok for turen mellom Trondheim og Oslo.

Turen opp

Til en så lang tur på sykkel, er det kjekt å ha med en bil som stopper på de planlagte stoppene og har tilgjengelig diverse mat og utstyr. Omdal Betong var så snill og låne bort bilen til oss for turen. Det å være sjåfør på en sånn tur er ganske slitsomt, så sjåførene Jorunn Arnevik og Margit Realfsen, bestemte seg for å kjøre opp til Trondheim tidlig torsdag morgen før rittet. Da kunne de få en veldig rolig dag i Trondheim før starten av rittet. Så onsdag ettermiddag ble bilen ble pakket full med sykler, utstyr og bagasje, klar til å ta av tidlig torsdag morgen. Resten av deltakerne, pluss ekstra sjåfør Geir Jenssen, tok så fly til Trondheim i løpet av fredagen. Vel oppe ble startnumre hentet, de siste krampeinnkjøp ble gjort og vi fikk oss godt med mat. Viktig å få fylt opp lagrene! Kvelden ble avsluttet med et par omdreininger på Egon restauranten på toppen av Tyholt-tårnet. Det skulle ikke mangle på næring i kroppen før start!

Til start

Før start på Torvet. Atter en gang lykkelig uvitende… Foto: En Venndøl med kameraet til Kurt

Før en langtur av denne lengden, er det rart hvor stort behov man har for at alt skal stemme. Yr.no sjekkes minst 3 ganger i timen, selv om det ikke har vært noen nye oppdateringer. Diverse startnumre og klistremerker skal også settes på sykkel og hjelm. Kjeder oljes, luft fylles, osv osv. Det er nok ikke mange som har lang dyp søvn denne natten. Og når man i tillegg må opp rundt kl 04:00 for å få seg det nødvendige av frokost og kaffe, så sier deg seg selv at man bør ha sovet nok og være uthvilt på forhånd. Tør ikke tenke på hvordan de som starter kl 04:00 gjør det! Vi kom oss ihvertfall greit til start. Og etter diverse små ærender, var vi endelig klar for start. En stor lettelse i seg selv etter så lang forberedelse. Nå blir det som det blir!

Trondheim – Oppdal

En plass på veien før Oppdal. Foto: Margit

Starten vår var satt opp til kl 07:00. Vi hadde ved påmeldingen meldt oss på i en gruppe som hadde tids-mål på 18t. Tanken var at vi skulle få litt drahjelp de første milene inn mot Støren og bakkene opp mot Oppdal. Det var satt opp 60 plasser i puljen fra arrangøren, men endel frafall på startstreken var det nok. Ut fra start og oppover Prinsensgate/Elgsetergate la vi oss greit bakerst i feltet. Farten var høy, men ikke avskrekkende, men høy nok til at vi ihvertfall våknet! Og i motsetning til i 2015, ble det kjørt for hardt for oss opp Okstadbakkene. Vi måtte derfor slippe feltet, og vi var nesten alene igjen. Bare et par ryttere bak oss. Men det trenger ikke være så ille, og vi tok igjen noen flere som måtte slippe startfeltet vårt, og på vei mot Støren var vi på nytt et bra felt, der alle var med på å ta sin del av arbeidet. Helt uten uhell ble det heller ikke, en velt rett etter Støren tok ned 4-5 stykker. Tommy klarte akkurat å komme seg unna velten. For oss som lå helt foran i feltet akkurat da, hørtes det litt ekkelt ut, en trailer som kom i mot måtte ta en full oppbremsing for å unngå velten. Men takk og lov, ingen personskader.
Vi hadde ikke plan om å stoppe på første matstasjon på Sokndal, men enkelte hadde et behov som var prekært, så vi tok en liten ministopp her. Droppet litt vann, og fylte opp nytt. Spiste litt brødskiver og heiv oss på sykkelen igjen. Et godt stykke arbeid ble lagt ned i bakkene opp mot Oppdal, og vi kunne svinge inn på stoppen vår litt før skjema.

Oppdal – Dombås

Mekanikerne jobber på spreng for å klargjøre den reparerte sykkelen. Foto: Margit

Ved stoppen på Oppdal, ble de fleste av de vi kjørte sammen med borte. De stoppet enten ved den offisielle stoppen, eller så kjørte de forbi. Vi hadde nå kun med oss et par stykker som ville kjøre sammen med oss videre. Vi skulle nå opp Drivdalen, over Dovre og ned til Dombås. Alt ser bra ut, vi har faktisk en god medvind i starten av Drivdalen. Bakkene opp mot Hjerkinn er relativt lange, men ikke altfor bratte. Men uansett gjelder det ikke å kjøre altfor hardt. Det blir lite uttelling på tiden om man brenner for mye krefter her. Så vi begynte rolig. Og så begynner litt trøbbel. En spile i bakhjulet mitt ryker, og det blir et kast som gjør at hjulet subber bremsen. Jeg får øye på hjelpebilen vår som står i veikanten, og tar en spurt opp for å få byttet hjulet til et av reservehjulene våre. I det jeg tar ut bakhjulet, ryker festet til girøret! Krise! Heldigvis har vi med en reservesykkel, ulempen er at den er Geir Jenssen sin, vi er ikke helt like i høyden, men det får gå. Dessverre tar det litt tid å flytte over startnummer, gps osv, så de andre forsvinner et godt stykke foran. Jeg hiver meg på sykkelen og kjører langt over grensa etter de andre. Kjører forbi flere lag som tar det rolig. De tenker vel sitt om en som drar til oppover disse bakkene. Og som ikke det var nok, snur plutselig vinden. Direkte motvind opp hele Drivdalen. Og den lille sykkelen starter å sette sine spor i muskulaturen. Tankene om å gjennomføre 400 km til på denne sykkelen er ikke gode! Men som ved et mirakel har hjelpebilen fått hjelp av en god mekaniker fra Trøndelagen. Det viser seg at det bare er å sette inn hjulet og gir-øret og klemme sammen. Det holder alt på plass. Takk og lov, situasjonen blir litt lysere når jeg igjen kan gå over på min egen sykkel. Ulempen er at jeg må begynne på nytt med å hente inn de andre. Jeg må igjen begynne med å kjøre forbi de samme lagene jeg for ikke lenge siden kjørte forbi. Kan vel lett tenke meg hva de har tenkt om meg der jeg kjører forbi i altfor høy fart opp bakkene igjen…

Gjengen over Dovrefjell. Sjekk det halehenget, her går det fort i tet. Foto: Sportograf, sponset av Kurt

Oppe forbi Hjerkinn må jeg betale for den harde kjøringen. Begge lårene står i krampe, og sammen med motvinden blir det umulig å hente inn de andre. Eneste muligheten nå er at jeg rekker og komme til Dombås før de andre er ferdige med pausen. Og heldigvis, når jeg svinger inn på matstasjonen på Dombås, står de andre klare til å dra. De venter et par minutter til, til jeg får fylt lommene, så er vi samlet igjen, og på vei mot Kvam! Vi er nå litt etter skjema.

Dombås – Kvam

På vei mot Kvam med god fart. Foto: En av hjelpemannskapet

Etter at bakkene opp til Dovrefjell er ferdig, er veien gjennom Gudbrandsdalen, fra Dombås til Kvam, ganske lett-kjørt. Lange slake nedoverbakker innbyr til høy fart, kanskje litt for høy av og til. Selv om det her gikk nedover, gikk det på grensen til det vi kunne klare. Vi tok her mye tid på skjemaet, og det skulle vise seg å være greit å ha i «banken». Ned mot Kvam kom også den nye E6 inn, og det var ganske fint og kunne slippe all trafikken.

Sykler i flott natur og en glad gjeng! Foto: De gode hjelperne

Kvam – Biri

Etter Kvam er det et godt stykke med «gammel» E6 ned mot Ringebu. Utrolig godt å komme inn på en vei med litt mindre trafikk. Vi lå nå så godt an mot skjemaet , at vi bestemte oss for å aktivt senke farten litt, i et forsøk på å spare krefter. Vi var nå rundt halvveis, og vi har erfart at det blir det tungt mot slutten. Godt å ha litt krefter til det begynner å røyne på. Halvveis lengde rittet, ca 270 km, ble passert på like under 10t, og vi trodde da at de siste 270 km skulle være lettere og gå fortere enn de første. Trodde vi…

Ved Ringebu bar det atter inn på E6, med mye trafikk og etterhvert noen farlige forbikjøringer. Politiet, som vi også senere skulle stifte bekjentskap med, dirigerte greit trafikken, og det hele løste seg greit. Vi fikk også dagens eneste regnbyge ved Kvitfjelltun. Litt overraskende rundt en sving, stod motvinden med kuling og regn. Heldigvis var det veldig lokalt, og ikke særlig plagsomt. Mer plagsomt var det at hjelpebilen vår fikk «gult kort» av politiet med streng beskjed om at de ikke måtte ha kontakt med oss på resten av turen. Hvis ikke ville vi bli disket. Litt ugreit, siden alt tøyet og utstyret vi skulle ha til natten, lå i bilen. Og hamburgeren vi hadde hatt i tankene en stund nå, gikk opp i røyk. Vi fikk heldigvis løst det med en kreativ stopp, rett før løypa skilte lag med E6 for godt, rett syd for Tretten. Det hører også med til historien at da hjelpebilen skulle ut på E6 etter stoppen, står vår «politimann» i utkjøringen. I rene mafiastil rygger bilen forsiktig tilbake og venter til de usett kan forlate åstedet!

Litt med følelsen av å være overlatt til seg selv, legger Tommy seg foran og kjører en monster-føring. Det går så fort at vi stadig må rope at han må vente på resten! Landskapet fra Lillehammer ned til Biri og også videre, flater nå ut og blir små-kupert med noen litt lengre bakker innimellom. Mesteparten av tiden her går nå med til å «vente» på at vi kommer til Biri, der det skal bli en litt lengre pause. «Vår» politimann er ivrig i tjenesten og patruljerer rundt oss stadig vekk. Men heldigvis uten å finne noen ulovligheter.

Biri – Stensby Sykehus

Tiden på Biri ble benyttet til å sitte litt ned og få i seg noe ordentlig med mat. Brødskivene smakte ekstra godt nå, og er utrolig viktige for de siste 150 km. Det er på en måte her «kampen» starter. Endeløst kupert terreng, og det hjelper heller ikke at det begynner å mørkne. Etterhvert tynnes det også ut i rekkene bak oss. Kun en liten gjeng fra Stavanger i tillegg til de faste «passasjerene». De prøver også å tilby litt hjelp med å dra, men det blir litt som en dråpe i havet. Men de prøvde. Ved Minnesund går tilfeldigvis E6 like ved løypa, og tilfeldigvis stoppet hjelpebilen vår her. Ingen politimann i sikte, så vi tok sjansen på å la bilen kjøre inn til Stensby Sykehus. Gro Berit hadde nå fått kjenne på tempoet, og bestemte seg for å slippe oss og fortsette inn de siste 72 km alene. Vi ligger nå endel bak skjemaet, men resten av oss bestemmer oss for å kjøre ut siste rest av krefter for å prøve å klare målet vårt.

Stensby Sykehus – Vallhall

Ut fra Stensby Sykehus organiserer vi oss med de som har krefter igjen og setter igang. Vi kjører stadig inn ryttere, som i en liten periode henger seg på. Ved Jessheim er rekka bak oss opp mot 100m, men den tynnes raskt ut, og ved Frogner er det bare oss «originale» med passasjerer og den lille gjengen fra Stavanger igjen. Det gjøres en kjempeinnsats i front nå. Og når vi kommer inn til Olavsgård og ser siste bakke opp Gjelleråsen, får vi nye krefter. Kurt får øye på laget «Totentråkk» rett foran oss, og han setter et høyt tempo opp bakken. Rart hvor mye krefter det egentlig er igjen. Når man kommer til det blå skiltet på toppen av Gjelleråsen, er det nesten som man er i mål. Litt over 10 km igjen med lettkjørt terreng. Vi er nå veldig usikre på hvordan vi ligger an. Tommy har krefter igjen, og tilbyr seg å kjøre alt remmer og klær kan holde, og vi setter opp tempoet til det vi er god for. Et par ryttere som har god tid på vei til mål, får seg en opp-våkner når toget kommer støyende kommer forbi: «HOLD HØYRE!!», og en litt mer lavmælt «takk!!» i det vi sykler forbi. Etter litt om og men, finner vi nå ut av hvor langt vi har igjen. Og med litt kjapp hoderegning, ser vi nå at vi ligger an til å klare det. Men farten må holdes oppe. Adrenalinet fosser, og det er en ubeskrivelig følelse idet vi krysser siste målepost. Jess!! Vi greide det…!!! Med 3,5 minutters margin!! Vi er så giret, at vi knapt klarer å senke tempoet på siste nøytraliserte strekning inn til Vallhall.

Klokka er nå 3 om natten, og ølsalget i Oslo er stengt. Men vi gjør ikke samme tabben som i 2015. Denne gangen har vi ordnet oss på egenhånd. Tor Martin ordnet med litt familie som tilskuere, som også har med medbrakt. Det smakte fortreffelig! Fantastisk å komme i mål! Takk alle sammen for en flott tur med et kjempebra samarbeid!

Gro Berit holder også bra fart, og vi andre er med å heier henne i mål. En kjempesprek dame! Vinner klassen K60-64 med en margin rundt 3t til neste dame. Utrolig bra!!

Men kroppen krever nå sitt, vi må sove. Og det gjenstår kun en liten trille-tur ned til sentrum og Thon Opera. Vi aner ikke hvor vi skal sykle, men treffer heldigvis på første forsøk. Tror ikke vi hadde klart et par mil rundt i Oslo om natten!

Ferdig! Det eneste som ble klart med dette bildet, var at det var for lite lys til å ta bilder 🙂

Hjemturen

Kroppen går på høygir etter en sånn lang tur. Det blir ikke altfor mye søvn, men akkurat nok til at vi ikke rakk frokosten på hotellet. Det måtte bare bli en hamburger på The Scotsman, det er liksom det vi «pleier» å gjøre etter Styrkeprøven! Og det ble ikke mer gåing enn en liten tur opp Karl Johan med innlagt is-stopp. Dagen ble avsluttet med en bedre middag på Olivia Østbanehallen. Tilfeldigvis ikke langt å gå fra hotellet.

Mandagen var det tid for å reise hjem. Bilen måtte pakkes og sendt avgårde med Tommy og Jorunn, resten av oss tok bussen. Veldig greit å slippe og kjøre!

Skjemaet

Under ligger skjemaet vi fulgte på turen. Med de faktiske passeringer fra Annar og Kurt. Konklusjonen må bli at vi kjørte bra nedover Gudbrandsdalen, men tapte litt tid under den ekstra stoppen vi hadde pga at vi mistet hjelpebilen. Vi brukte også totalt litt mer tid på stoppene enn vi hadde rom for på på skjemaet. Og det som virkelig var gøy, var at vi lå hele 6min 30sek bak skjemaet på Gjelleråsen, mens i mål var vi 3min 30sek foran. Det var utrolig bra kjørt etter over 500km på sykkelen. Vi hadde over 40 km/t i snitt fra toppen og inn til mål.

Tommy laget det opprinnelige skjemaet, men det måtte modifiseres litt for å få antall km og tid til å stemme.

For en full detaljert analyse av skjemaet og passeringene, last ned PDFen her: Annar Tidsskjema – Skjema.

Video

For de som vil oppleve løypa, uten å delta, kan se på denne Google Earth Videoen fra Doarama.

Her er også en video fra starten på torget i Trondheim. Litt for spesielt interesserte, egentlig. Lang som en spillefilm, usensurert og uklippet.

Flere bilder

Her er noen flere godbiter fra (mest) slutten av turen. Tatt av Margit.

Takk til denne gjengen for all hjelp og støtte. Hadde ikke vært mulig uten 🙂

Kanskje Omdal Betong skulle satse på litt mer dekorasjon på bilen neste gang?

Akkurat kommet i mål

Hvor er ølet?

Tommy kjørte oss hardt på slutten

Jess

Godt å slappe av

Tor Martin gikk sånn resten av turen…