8. august stilte Annar Gaustad, Øystein Heldal, Marcel Paauw, Kurt Snemyr og undertegnede opp på Helterittet (100 kilometer) på Rjukan. For egen del har jeg hatt lyst til å sykle rittet en stund, men det har liksom aldri passet inn. Lett sondering hos andre resulterte i ymse tilbakemeldinger som sprikte fra flott terreng til «fryktelige bakker – aldri mer».
Marcel var vert og installerte oss på Rauland og kastet seg over grytene så vi kunne nyte et bedre måltid før vi kunne tilbringe resten av kvelden sammen og spøke lett nervøst om hva som ventet. Med unntak av Øystein og jeg hadde de andre vært gjennom rittet tidligere og visste kanskje mer hva de gikk til. Og for å sitere Annar: «På’an igjen. Lærer aldri…»
På selve dagen viste virkelig moder natur seg fra sitt beste, og ved start var det ikke annet enn smil å se – noen av smilene kanskje mer stive og nervøse enn andre, men smil like fullt 😉
Før start
Det gikk masterstart i relativt rolig tempo de første ca 6 kilometerne, og deretter ble det et par kilometer med relativt høyt tempo på asfalt i fallende terreng før vi gikk rett inn i den første bakken fra Miland til Mælsåsen. Opp mot 8 kilometer med et snitt på 8 % stigning kvalifiserer ifølge Strava til en kategori 2-stigning. Annar og jeg lå forrest av oss fem opp bakken og syklet sammen til vi var godt og vel halvveis i bakken før jeg dro litt ifra. Det var heldigvis litt køkjøring i bakken her og der, og det var kanskje like greit så jeg ikke syklet helt over evne.
Over toppen går det inn på et terrengparti nedover mot Atrå. Det er tidvis litt bratt nedover, og vi krysser 4–5 mindre bekker. Jeg synes det går rimelig greit nedover, men det er ikke tvil om at mange er tøffere, og jeg blir passert av noen av dem som jeg dro ifra i oppoverbakken. I krysset ved Atrå kommer vi i høy hastighet. Jeg ligger først i en gruppe og blir litt forvirret av pilene som går både mot høyre og venstre. Jeg tar til høyre, men skjønner med en gang at det var feil (det var den korte løypa på 60 km), så da er det bare å snu.
Fra Atrå starter så en «koselig» liten bakke oppover mot Kalhovd. Distansen her er 30 kilometer, og det er riktignok ikke konstant oppover … men det føles tidvis sånn. I starten går det på asfalt, men vi kommer ganske raskt inn på en grusvei og kjører også gjennom et terrengparti før vidda etterhvert åpenbarer seg.
Beina virker fremdeles tålig greie når Kalhovd dukker opp, men det kjennes som om ansiktet har stivnet i en slags grimase, så kroppen begynner nok å slite. Jeg forsøker å drikke og spise jevnt og trutt, og jeg plukker også med meg litt saltpølse fra matstoppet på Kalhovd. Den var god … skulle tatt enda mer.
Løypa vrir seg nå i retning mot Rjukan, og vi kjører gjennom et flott terreng hvor Gaustadtoppen etter hvert dukker opp foran oss og viser at vi nærmer oss. Det er fremdeles noen drøye bakker, men stort sett går det godt unna på flatt eller fallende terreng. Medvind har vi også, så det er bare å nyte utsikten mens jeg trør på. Jeg får litt krampe noen mil før mål, men klarer å tråkke det meste ut og vil vel ikke si at det hemmer meg så mye. Øystein sliter litt mer med kramper og ved en stopp for å tøye ut litt henger det plutselig en mikrofon i ansiktet hans med en leende Dag Erik Pedersen festet i andre enden av ledningen. Antar at Øystein fikk lært ham noen nye øvelser 😉
Det er noen seige bakker også i dette partiet og spesielt bakken oppover til løypas høyeste punkt kan ta motet fra noen og enhver. I bunnen av bakken står det en kar og annonserer at det er den siste LANGE bakken. Jeg håpet han mente den siste bakken uansett lengde, men han hadde valgt sine ord med omhu. I mange av utforbakkene er det mye løs grus. Jeg er ikke helt trygg og må konsentrere meg for å holde en jevn linje. Plutselig glipper konsentrasjonen og farten er litt stor inn i en venstresving. Litt bremsing fører til at jeg lander helt til høyre i løsgrusen. Det er rett og slett ikke annet å gjøre enn å slippe bremsene og fortsette ut av veien og inn i lyngen. På et eller annet vis greier jeg å unngå å falle og gjør et lite «hopp» med sykkelen, slik at jeg lander på veien igjen. Det fristet ikke til gjentakelse.
Humøret på topp etter 100 harde kilometer
Godt å ha en sykkel å støtte seg til etter målgang
Det som kanskje er verre, er at jeg etter hvert blir forferdelig sliten i hender, armer og skuldre av å sitte å «dra» i styret i alle oppoverbakkene. Når jeg starter på Ryes vei nedover under Krossobanen, er jeg så nummen i venstre hånd at jeg sliter med å holde fast i styret. Segmentet er på 3,2 kilometer, som for det meste består av steinete grus med 14 % fall og 22 (eller var det 23) hårnålssvinger. Det står vakt i hver av svingene, og noen av dem sier hvor mange svinger det er igjen. Jeg forsøker å telle ned, men kommer utav tellingen nesten umiddelbart, så konsentrasjonen er nok «blåst». Jeg er likevel ganske fornøyd med nedkjøringen. En titt på Strava avslører imidlertid at jeg ble grundig gruset av Kurt Snemyr i denne nedkjøringen, så jeg får være glad for at bakken ikke var lenger slik at jeg holdt unna til mål.
Alle kom seg godt i mål uten uhell. Øystein hadde tydeligvis spart litt på kreftene og passerte målstreken i en fart som truet med å bryte lydmuren og klarte knapt å stoppe før etter 50 meter.
Etter litt restitusjon på kvelden med Annars hjemmelagde hamburgere (NAM!) og litt tilhørende drikke kom kreftene godt tilbake i kroppen. Selve rittet var godt organisert og det var godt med drikkestasjoner og blide funksjonærer. Jeg vil ikke være redd for å anbefale det for andre, men man bør helst ikke være redd for å sykle noen oppoverbakker for det var det ihvertfall nok av 😉
Rittet ble også dekket av både TV2 og NRK. Lenker til sendingene finner du her
Resultater
Frode Mong Skjerli 5.25.15
Kurt Snemyr Jr. 5.33.38
Marcel Paauw 5.49.05
Annar Gaustad 6.04.01
Øystein Heldal 6.43.56
Slitne og klare til å legge beina høyt
—
Frode Mong Skjerli