Over Hardangervidda i Voss-Geilo 2016


Voss-Geilo 2016

20. August 2016 gikk den fjerde utgaven av Voss-Geilo. Dette er en skildring av min reise før og under rittet.

Om Voss-Geilo

Voss-Geilo er et lavskulderritt arrangert i fellesskap av Bergen Cykleklubb og Geilo Idrettslag. Det starter på Voss og har målgang i Geilo sentrum. Første utgave av Voss-Geilo ble arrangert i august 2013 kort tid etter Hardangerbrua ble åpnet.

Løype Voss-Geilo

Løype Voss-Geilo

Høydeprofilen viser at det er en skikkelig knekker som skal forseres.

Høydeprofil Voss-Geilo

Høydeprofil Voss-Geilo

Dagen før rittet

På grunn av logistikk ble det overnatting i en liten campinghytte på Tvinde Camping 13 km fra Voss sentrum denne gangen.

Bitte lite krypinn for natten #guttapåtur #sykkeltur #vossgeilo

A photo posted by Norvald Bjarte Algrøy (@norvaldba) on

Det var også en liten foss der som lagde behagelig søvndyssende lyd. Det var ingen problemer med å sovne, selv om sengen min var i minste laget. Når hælen går i den ene veggen og hodet i den andre veggen – samtidig – vet man at sengen er «litt» kort. Til tross for dette ble det en god natts søvn.

Tvindefossen – blir flott å sovne med lyden av den ??

A photo posted by Norvald Bjarte Algrøy (@norvaldba) on

Rittdagen

Da jeg våknet på rittdagen var det mye tåke på campingplassen. Jeg passet på å ta på meg nok tøy til å ikke bli for kald på turen ned til Voss, samtidig som jeg ikke tok med så mye tøy at jeg ikke hadde plass til resten i sekken som jeg skulle sende til Geilo.

I Voss sentrum var tåken lettet og solen var kommet frem, så det var en helt annen temperatur der. Det ble dermed  tur i lause knær og jakke med supertrøye innerst. Dette ville gjøre det litt i overkant varmt i eidfjord, og kanskje litt kjølig på rutas høyeste punkt, Dyranut. Værmeldingen spådde 20 grader i Eidfjord og 9 grader på Dyranut, med 14 grader ved målgang på Geilo.

I dette rittet er det ikke satt opp grupper basert på antatt sluttid, men heller et intervall av forventet gjennomsnittshastighet (som for det aller fleste blir lavere enn antatt). Jeg har tidligere stilt i gruppen som er forventet å ha under 25 km/t i snitt, men i år våget jeg meg opp i neste gruppe som er 25-31 km/t ettersom jeg har kjent at det kanskje kunne være mulig å sykle så fort i år. Derfor ble jeg anbefalt å høre med gruppen på bildet (CK Sotra) om jeg kunne henge meg med dem ettersom de var påmeldt i samme gruppe. Dette fikk jeg positiv respons på.

Klar for start på #vossgeilo #blindleiack

A photo posted by Arild Eidesund (@theeidik) on

Løypa går fra Voss sentrum opp til Flatlandsmo, en stigning på ca. 10 km og 200 meter klatring. Denne delen av løypa har gått greit for meg, og i år var ikke annerledes. Jeg syklet hele tiden slik at jeg hadde kontakt med CK Sotra-gruppen opp bakken. Løypa går deretter videre ned mot Skjervet-som er en frytet bakke på rittet Bergen-Voss. Jeg syntes det gikk litt tregt nedover mot starten av bakken og endte opp med å sykle forbi hele CK Sotra-gruppen på toppen i det bakken skulle begynne. Dette gjorde jeg fordi jeg synes det er så mange som sykler treigt nedover og ønsket å ha det litt gøy nedover. (Se video fra 2015-utgaven under)

Etter nedkjøring Skjervet er det ikke langt før en starter på dagen første fjell, nemlig Ulvikfjellet. Det er ca. 6 km med en stigning på ca. 5%. I år gikk det greit å følge med feltet opp bakken, mens tidligere år har jeg måttet slippe.

Nedkjøringen til Ulvik er svingete med til dels dårlig asfalt, men det hindrer ikke feltet å kjøre bra fort nedover. Jeg var også involvert i en liten konflikt nedover, da det var en som ble irritert da jeg passerte ham i innersving. Jeg mener bestemt at sykler man i felt ned en bakke holder man sporet sitt, og kutter ikke linjen. Vi ble ikke enige om hvordan det skulle foregått. Jeg prøver uansett å ha et metalt bilde av hvor syklistene rundt meg befinner seg.

I Ulvik hang jeg meg på et felt som hadde noen Statoil-syklister i front. Det gikk unna utover fjorden og jeg hag med ganske billig, men som ofte skjer ble behovet for å lette på trykket for stort til ikke å gjøre noe med det. Jeg bestemte meg derfor å ta det stoppet i bakken opp til Hardangerbrua. Det tok lenger enn planlagt og gjorde at jeg måtte kjøre hardere enn ønsket over broen og opp bakken etter broen, men da hadde jeg også fått kontakt med feltet igjen. Etter broen er det en drøy mil inn til Eidfjord, og den gikk radig unna uten å måtte grave altfor langt ned etter kreftene for å følge med.

I Eidfjord var det nydelig vær. Sol og varmt – som kan ses på bildet under. Fint å kunne sykle uten å holde i styret, da det gir muligheter for å kunne dokumentere hvordan det er på turen.

#eidfjord #vossgeilo #blindleiack #stravacycling

A photo posted by Arild Eidesund (@theeidik) on

I Eidfjord er det nok en mat og drikkestasjon (den første i Ulvik ble ignorert i år). Her var det bare å stoppe for å fylle flaskene før turen bare videre. Det er en liten mil opp til Øvre Eidfjord med litt stigning. Til å begynne med gikk strekket veldig fint, med greit fart og rolig puls. Da jeg kom nesten opp til Øvre Eidfjord derimot kjente jeg meg litt tom. Føltes ikke som om jeg hadde så mye krefter igjen. Og da selve stigningen startet (Måbødalen) var det bare å gire ned og ta tingene helt med ro. Det var tungt og lite kraft igjen i beina, men det har det pleid å være opp bakken, så det var bare å trø.

Det ble en lang og tung tur til toppen. Jeg stoppet såvidt ved Vøringsfossen for å fylle en flaske før det bar videre. Jeg har tenkt at løypen fra Vøringsfossen og opp til Dyranut ikke er så hard, men det var den denne gangen. Det var motvind opp bakken, og faktisk så mye at det påvirket hastigheten. De siste 5 kilometerne var jeg også med i en rulle. Vet ikke hvor mye den hjelp fysisk, men den hjelp iallefall litt på psyken.

På Dyranut tar jeg meg en velfortjent pause i syklingen. Der er også matstasjon, så det er inn i teltet og få i seg Cola, skive, banan og chips. Spesielt chipsen synes jeg gjør godt. Få i seg litt salt pleier å hjelpe. Etter noen minutter på toppen tenker jeg det var på tide å begynne å gjøre seg klar, og jeg hørte at det var noen andre som også hadde tenkt å fortsette, og jeg har ingen intensjoner om å sykle aleine over Hardangervidden i motvind. I det jeg går mot sykkelen min kommer gruppen fra CK Sotra syklende over toppen – uten å stoppe – så da hiver jeg meg på sykkelen så fort jeg klarer, og hører at andre jobber med det samme. Jeg setter etter dem med alt jeg har. Best å ta dem igjen før det er gått for lang tid. Da bruker jeg bare mye krefter på nesten å ligge bak dem. Jeg bruker ca. tre minutter på å ta dem igjen og kjenner at det var nære på at jeg ikke hadde klart så mye lenger før jeg måtte bare latt dem slippe. Jeg legger meg på halen, og hører at det etterhvert kommer opp flere på halen.

Over Hardangervidda

Over Hardangervidda – 2015

Vinden kommer i mot fra høyre side, så det hjelper ikke så mye å ligge på hjul, men jeg gjør det likevel. Turen over Hardangervidden tar i underkant av en time. Jeg kjemper på halen av halen for å henge med, og tenker flere ganger at «bare opp denne bakken så kommer nedoverbakken» eller «skal jeg bare slippe???». Det ble noen bakker før nedoverbakken kom, men jeg klarte å henge meg på halen til Haugastøl, hvor veien svinger mot Geilo og vi fikk vinder mer rett imot. Da ble det så mye lettere å ligge på et hjul, og jeg fikk etterhvert samlet meg og fikk det litt bedre. Det ble faktisk slik at jeg syntes det var knallgøy å henge på CK Sotra-gruppen, da det virkelig kunne kjøre. De holdt farten i småkneiker og roet ned over toppen om bakken var litt lengre. Kudos til dem for det.

Resten av turen inn til Geilo gikk bra for min del. Jeg fikk litt krefter igjen og det ble gøy å ligge i et felt som kjørte bra og fort. Jeg kom meg i mål på ny bestetid, 6:30:27. En forbedring fra 7:05:59 fra 2014. Det var jeg meget godt fornøyd med.

Kanskje det blir flere enn bare meg fra Blindleia CK på Voss-Geilo 2017?