Birkebeinerrittet 2015

Årets Birkebeinerritt ble som vanlig arrangert siste helgen i august. Antall påmeldte fra Blindleia CK var rekordhøyt og selv om det ble noen frafall frem mot avreise var det likevel hele 16 BCK’ere  som stilte til start og tråkket seg velberget over fjellet.

Klar til start og fremdeles ved godt mot

En gjeng hadde installert seg på Nordseter og der våknet jeg klokken 04.20 og forsøkte etter beste evne å kave meg ut av senga for å gjøre meg klar. Kurt, Annar, Erlend og meg hadde booket oss inn på 06.00 bussen fra Lillehammer. Rene galskapen egentlig, men hva gjør man ikke. De to timene med buss til Rena gikk greit unna. Kanskje med unntak av stakkaren som flere ganger forsøkte å trykke på stopp knappen uten at noe skjedde. Var vel rimelig gul i øya innen han kom frem.

Jeg hadde vært litt redusert uka før Birken så jeg var litt spent på hvordan beina ville virke, men jeg var uansett klar til å gi alt jeg hadde. Det skulle imidlertid veldig snart vise seg at det ikke var rare greiene.

På en eller annen måte havnet jeg helt forrerst i startpulja og ut fra start gikk det greit avgårde. Jeg slapp meg litt tilbake og kjørte greit oppover til Skramstad, men jeg kjente tidlig at kroppen ikke helt hadde dagen. Farten gikk ned og jeg begynte å få problemer med å følge hjula til de foran meg. Det litt steinete partiet ned mot Djuposet går egentlig greit og jeg passerer endel personer her. Selve veien nedover Djuposet tok jeg litt rolig for å unngå noen unødvendige ulykker, men det går likevel greit over 40 km/t i snitt.

Terrengpartiet like etter Djuposet er nå såpass tørt at mesteparten (utenom «steinbakken») kan sykles. I sterk kontrast til tidligere besøk hvor jeg stampet  i minst 20 cm gjørme der. Her kunne jeg nok tråkket noe fortere, men det er såpass mye kø at det er bare å holde posisjonen og sykle kontrollert gjennom terrenget. Ute på veien igjen fortsetter det mot Bringbu og kroppen gjør et nytt protestforsøk. Skikkelig kvalm, men det finnes jo ikke noen alternativer til å fortsette. Føler meg dog som materiale til en spesialepisode av ‘Kampen for tilværelsen’ med David Attenborough. Flere grupper passerer uten at jeg klarer å henge på mer enn max et par hundre meter. Fordelen med å ikke henge tett på hjul er imidlertid at man har god anledning til å se seg litt rundt og det er veldig flott natur over fjellet!

Annar, Kurt og Bjørn Ole

Den ene bakken avløser den andre. Skiltet som angir 50 kilometer igjen minner meg på at jeg ikke er halvveis enda…»takk» Omsider kommer nedkjøringen til Kvarstad og jeg har da passert halvveis. Jeg begynner etterhvert å lure på hvorfor ikke Bjørn Ole som startet 10 minutter bak meg forlengst har tatt meg igjen. Merkelig. Det er litt vind i mot på fjellet, men det er ikke så mye at et er veldig plagsomt. Bakken opp fra Kvarstad er langt drøyere enn jeg kan huske fra tidligere og jeg begynner virkelig nedtellingen mot Storåsen hvor det endelig skal bli utforkjøringer. Før det skal imidlertid Rosinbakken forseres. Den er strengt tatt ikke så veldig bratt, men på avstand kan den nok ta motet fra slitne syklister slik at de tar beina fatt. Jeg har imidlertid tråkket opp før og akter ikke å gjøre noe annet nå heller. Et jafs med rosiner dyttes ned midt i bakken. De kom heldigvis i et plastkrus denne gang og ikke i originalpakningen som jeg har opplevd tidligere. Den gang var det ikke mulig å få ut rosinene av boksen så det var ikke annet å gjøre enn å kaste den fra seg med innholdet «intakt».

Det går fremdeles oppover. Sliten nå. Det kan bli en stund til jeg klarer å uttale ordet Elgåsen uten at det automatisk resulterer i en slags grimase. Omsider ligger bakken opp til Storåsen foran meg og bak den venter den første asfaltkjøringen nedover. Det går jevnt og trutt nedover i høy hastighet før vi drar mot høyre og inn på en grusvei og et litt kjedelig parti som etterhvert avløses av en asfaltert vei med forferdelig dårlig kvalitet. Det er sjelden man har behov for å bruke demperen på asfaltert vei, men dette er unntaket. Det nærmer seg uansett mål og det er bare å la bena gå så fort man klarer.

Inngangen til ballettbakken består av en skikkelig kneik men det gjelder å holde på hastigheten man drar med seg fra nedkjøringen så glir man opp nesten uten å tråkke. Plutselig er jeg midt i ballettbakken og innser at jeg i forfjamselsen glemte å slå på demperen. Tør uansett ikke å slippe grepet på styret nå så det er bare å holde seg fast og suse til bunns. Da gjenstår bare en runde rundt hoppbakken og en liten sti gjennom et lite skogholt før den siste bratte nedkjøringen mot målområdet starter. I dette skogholtet tar omsider Bjørn Ole meg igjen men det er dessverre litt for sent til at han klarer å klemme seg inn under 4 timer.

Endelig i mål. Merkekravet kunne nok holdt hardt, men jeg mener jeg burde vært god for 15-20 minutter raskere tid om dagsformen hadde vært bedre. Det får imidlertid bli en annen gang.  Nå ble det heller å gjenopprette væskebalansen og fortelle skrøner inntil alle var kommet i mål. Alle sammen gjennomførte veldig bra, men Geir Håkon, Rolf Sverre og Pål som alle greide «merket» får en spesiell gratulasjon. Bra jobba!! Samlet resultatliste følger under bildet.

Pål i fint driv på vei mot Birkebeinermerket

Samlet resultatliste (inkluder mellomtider)