Vestfold Rundt 2016


En kopp må vel være dugelig betaling for 165 kilometer i regnvær

En kopp må vel være dugelig betaling for 165 kilometer i regnvær

I år gikk turen til Horten for å kjøre Vestfold Rundt 29. mai. Arild Eidesund la ut et spørsmål på Facebook for å høre om noen var interessert i å kjøre dette rittet, og siden jeg har kjørt Kristiansand-Hovden de siste 5 årene tenkte jeg at det kunne være en grei avveksling.

Rittet er 165 kilometer langt og har start og mål i Horten. Fellesstartene går dessuten såpass sent på formiddagen at det er fullt mulig å kjøre frem og tilbake samme dag. Vi landet etter hvert ned på å kjøre i gruppe 4, som hadde estimert kjøretid på 5 timer med en snittfart på rundt 33 km/t.

I bilen bortover var det nok ikke fritt for at det ble litt snakk om været. Dråpene kom tettere og tettere, og med overskyet og regn samt temperatur på 13–14 grader ble det fort en diskusjon om påkledning. Da vi nærmer oss Horten, er Arild dessuten ganske bestemt på at han ikke gidder å bruke tid på oppvarming i regnværet. Jeg har en viss sympati for det. Uansett – startnummer hentes ut, og vi gjør et kjapt klesskift så er vi klare.

Ut fra start går det egentlig ganske rolig. Riktignok stiger terrenget et par kilometer, men det går nok litt vel rolig, og etter noen kilometer begynner enkelte å kjøre fra gruppa. Da jeg selv kommer frem i front, forsøker jeg å øke farten litt, men det virker ikke som det er så interessant for noen andre, så da tråkker jeg heller på litt og kjører opp til et par ryttere som ligger 100 meter lenger fremme. Vi kjører da rimelig greit og øker avstanden til rundt halvminuttet. Samtidig er det vel sånn at jeg ikke hadde sett for meg 165 med pes i en gruppe på 3 ryttere, så jeg satser på at flere kjører seg opp. Etter 16 kilometer kommer det en bakke på drøye 2 kilometer som starter med 300 meter med 9 % gjennomsnittlig stigning. Et stykke oppi bakken kommer de første rytterne opp fra feltet og setter seg foran. Det blir imidlertid ikke kjørt på noe, så i praksis tar det ikke så lang tid før feltet er samlet igjen.

Farten går etter hvert opp endel, og det kjøres rulle litt til og fra. Etter ca. 50 kilometer klarer Arild å ta seg en rask toalettstopp i en lang bakke, slik at han relativt raskt får kjørt seg opp til feltet igjen. Jeg tenker på det samme, men tenker at det kanskje er vanlig å stoppe på i hvert fall ett av matstoppene. Det er visst ikke det… Feltet stopper ikke på noen av dem, finner jeg etter hvert ut. Så hvis man stopper, er man overlatt til seg selv eller tilfeldig forbipasserende etterpå. Det er ikke noe stort problem for meg. I utgangspunktet er jeg ikke den som bøtter ned væske, og når det regner virker det som man blir enda mindre tørst. Baklomma er dessuten full av risbarer og gel, så jeg har sikkert nok næring til å kjøre to runder. Men naturen krever etter hvert sitt uansett, og når man ikke kjenner løypa er det vanskelig å velge riktig sted og tid. Etter 80 kilometer ser jeg at terrenget stiger litt, så jeg tar sjansen på å kjøre frem og håper at jeg ikke skal ligge så langt bak halen etterpå. Det tar imidlertid litt lenger tid enn jeg regner med, og til alt overmål viser det seg at terrenget de neste par kilometerne er såpass lettkjørt at feltet cruiser tålig greit. Jeg ligger nå drøyt 40 sekunder bak feltet og tråkker det jeg klarer. Jeg får kjørt meg opp til bilkøen bak feltet og tråkler meg gradvis fremover. Da jeg kommer foran første bil, ser jeg imidlertid at det må være en gruppe som enten har sluppet hovedfeltet eller blitt passert av det. Selve hovedfeltet ligger drøye 100 meter lenger fremme. Ikke annet å gjøre enn å tråkke videre. Det går totalt ca. 8 kilometer før jeg har klart å kjøre det inn igjen. Men heldigvis rekker jeg det noen kilometer før vi kommer til Larvik.

Ved Larvik snur vi mot nord igjen og kjører rett inn i en solid nordavind. Jobbingen i feltet er litt til og fra. Noen ganger rulles det bra, før det blir en periode med litt rolig tempo. Noen ganger blir det litt åpning mellom en frontgruppe og resten, og jeg forsøker konsekvent å bruke litt krefter på å kjøre frem til frontgruppen i fall de velger å holde farten oppe og kjøre fra. Men uten unntak blir det roet ned slik at alle kommer seg opp.

Det er nå rundt 50 kilometer til mål, og mange begynner å bli slitne slik at det tidvis tar lang tid før folk kommer opp på høyre side i rulla. Et par mil før mål dukker det plutselig opp en bil som er tydelig merket med «FOTO», og da var det jammen mange som våknet til liv igjen! Det går rimelig greit frem til Åsgårdsstrand hvor det er 10 kilometer igjen. Her kjører vi inn i en god knekker. Bakken er ikke mer enn en drøy kilometer, men starter med et parti på 10 % stigning. Det er i hvert fall nok til at det blir ordentlig strekk i feltet, og jeg ser at en mindre frontgruppe sitter foran. Arild har vært våken og er med helt fremst, mens jeg selv ligger ca. 20 sekunder bak. De lukter nok mål, for nå tråkkes det ordentlig foran. Jeg må selv tråkke over evne for å tette luken og klarer det akkurat før vi starter nedkjøringen mot Horten. I den siste bakken ned er Arild godt på hugget og tråkker til. Han holder seg i front og kjører først i mål i gruppa vår. Selv er jeg veldig godt fornøyd med å ha holdt meg i frontgruppa helt til mål og triller inn noen meter lenger bak.

Traseen var mer kupert enn jeg hadde regnet med. Ikke så mange lange bakker, men det var flere korte og bratte bakker som gjorde det vanskelig å holde en jevn rytme. Arrangøren har oppgitt 1070 høydemeter på traseen, men Strava påstår hos meg at det er 1771 høydemeter. Beina mine tenderer til å være enig med Strava.

Forholdene var nok ikke de aller beste i forhold til regn og vind, og totalt sett endte vi på en snitthastighet på 30,9 km/t. Med litt mer effektiv jobbing i feltet kunne dette nok vært forbedret, men vi må si oss fornøyd likevel.

Arild Eidesund søker ly i bilen før start

..