Årets Nordsjøritt ble det 5. i rekken for min del, så man vet jo etterhvert hva man går til. Litt kjent blir man kanskje også over Jæren. De første årene var det mest så jeg knapt nok visste hvor jeg hadde vært, og jeg hadde store problemer med å kunne gjenfortelle hva som hendte hvor.
I år hadde jeg til og med laget meg et lite skjema som viste hvor fort jeg planla å kjøre på de ulike segmentene. Strengt tatt er det kanskje sånn at man gir bånn gass uansett, så det blir kanskje mest for å kunne følge med på hvordan jeg ligger an. Skjemaet var jo – rimelig nok – lagt opp slik at jeg skulle kunne sette ny bestetid. Problemet var bare at bestenoteringen var satt i god medvind … nå meldte de minst like god motvind …
Rittet starter fra Egersund, og det er et rimelig godt smurt maskineri for å få folk sortert i riktige startbåser og lose dem frem til start. Det er nok mange som ønsker å være tidlig ute for å bli stående langt foran i startpuljen. De første 1,5 kilometerne går på vanlig vei, og her er hastigheten tildels veldig høy for å komme tidlig inn på grusveien hvor det blir betydelig smalere. Ett år sto jeg helt først i startpuljen og følte dermed at jeg måtte tråkke på utav det ville for å «forsvare» plassen min i starten. Kan ikke ha vært langt fra makspuls allerede etter 1 kilometer.
Vel inne på grusveien er det kupert. Etter ca. 6 kilometer kommer en «vegg» av en bakke. Her er det mulig å sykle opp dersom man er blant de første fremme, ellers er det så mange andre som hopper av og løper opp at det er like greit å gjøre det samme. De fleste bakkene er imidlertid ikke så lange, så jeg forsøker å gi litt gass inn i bakken for å holde farten oppe. I dette partiet deler gruppene seg ofte opp i mindre puljer. Farten er høy, og én gruppe har plutselig blitt til to ved at en person ikke greier å følge ryggen til rytteren foran. Sitter man litt bak den personen som mister ryggen da, må man vurdere om man skal bruke krefter på å sykle seg opp til gruppen som er i ferd med å forsvinne foran. For min del blir svaret som oftest ja. I noen tilfeller er man heldig og en annen kaster seg ut på jakt, og da er det bare å øke takten og legge seg på hjul.
Etter 11 kilometer kommer vi til Hellvik og får ca. en kilometer på asfalt. Erfaring har vist at her er det lett å falle for fristelsen til å gi alt for å komme seg frem i feltet, men det kan være like greit å finne ryggen til en annen som tenker det samme 😉 Etter den kilometeren på asfalt går det over på grus igjen og umiddelbart opp en solid bakke.
De neste 6–7 kilometerne går i et enda mer kupert terreng over til Hølland gård på Ogna. Den siste delen av dette partiet har en del utforkjøringer på tidvis løs grus, og her skjer det gjerne en del ulykker. Jeg holder litt avstand i fall det skulle gå over styr for noen. Ved Hølland gård skifter det til lettkjørt vei, som vi følger til første matstopp på Ogna Camping.
Vi fortsetter ut på RV44, som vi følger ca. 2 kilometer nordover. Nå er vi virkelig på Jæren, og om det er vind, så kjenner vi det nå. Her kjører jeg meg opp til en gruppe for å kjøre litt billig. Etter en sving mot høyre starter bakkene mot løypas høyeste punkt. Jeg henger godt med i bakkene og har ikke noen problemer med den farten som holdes. Plutselig ligger jeg først og øker farten litt oppover. Øverst i bakken kommer vi til det eneste partiet som kan kalles terrengparti i Nordsjørittet. Det er ikke spesielt teknisk vanskelig om man har syklet litt, og heller ikke mer enn ca. 2 kilometer langt. Det blir litt trafikk og stopp i starten av jordet, så jeg må hoppe av der, men deretter går det stort sett greit. Svetten renner ned i høyre øye inne i skogholtet, så jeg sliter med å se ordentlig og må ta en kjapp teknisk stopp for å tørke opp.
Vel gjennom går det nå hurtig nedover mot sjøen igjen. Her ligger farten gjerne på 40–50 kilometer i timen og begrenses bare av hvor hardt man orker å tråkke og hvor lenge. Jeg har en rygg et stykke foran meg og tråkker på for å ta ham igjen. Jeg glir saktere nærmere, men det blir ikke noe ordentlig fart på det før jeg tas igjen av en gruppe som har litt mer krutt i pedalene. Jeg følger denne gruppen til vi kommer ned til sjøen. Vi kjører inn mot et parti som går parallelt helt nede ved sjøen. Her blir jeg liggende litt foran gruppa, men vinden er såpass sterk at jeg venter litt på andre siden slik at jeg kommer inn i gruppa igjen. Vi følger en vei et lite stykke. Forsåvidt ikke det mest spennende partiet, men når vi kommer til Nærbø, er det som alltid liv og røre.
Vi nærmer oss nå hengebroa ved Hå Gamle Prestegård. Alltid spennende å se hvor mye trafikk det er der og om det er mulig å sykle ned bakken til elva og over broa. Det er moderat trafikk i år, så jeg sykler greit ned bakken og opp på broa. En kar litt foran meg hopper imidlertid av og går over, så noen veldig fart blir det ikke.
Vi har nå passert ca. 55 kilometer. De neste 15 kilometerne er lettsyklet, men vindutsatt. Vi er nå en mindre gruppe på 7 stykker. Jeg forsøker å bytte på i front for å holde farten oppe, men det er som om vinden suger kreftene utav en. Heldigvis kommer vi i gang med en rulle som fungerer tålig greit en god stund. Vi tar igjen endel ryttere, og det blir litt rot i rulla. Jeg ligger foran og må etterhvert innse at han som skulle ta over i front, ikke lenger er der. Ingen andre hadde tydeligvis heller lyst til å overta jobben, så det blir å bite tenna sammen og øke farten litt slik at jeg kan jobbe meg inn mot neste rygg som jeg ser et stykke foran oss.
Fremme på Bryne er det klart for den lett beryktede Tubakken. En mare å tråkke opp. Samtidig er det alltid liv å røre der og mye folk som heier en frem. Jeg pleier som oftest å trø greit oppover, men i år orket jeg bare ikke, så jeg hopper av og går et stykke før jeg kaster meg på igjen litt lenger oppe i bakken.
De siste to milene står nå for tur. I utgangspunktet et parti hvor det er mulig å trø godt på og holde farten inn mot mål. Det er imidlertid ikke allverdens med krefter igjen i kroppen, så det blir ikke noen voldsom spurt utav det. Jeg mistenker at jeg har spist litt for lite, men det får stå sin prøve. Langs Frøylandsvannet blir jeg frasyklet av noen ryttere, og jeg skjønner at det ikke blir noen fartsrekorder på de siste strekkene. Jeg merker også at jeg allerede begynner å glede meg til matserveringen i målområdet. Varm lapskaus … hmm …
Etter Frøylandsvannet er det en ren transportetappe over mot Sandnes. En litt seig bakke helt på slutten, før det bærer raskt ned mot mål. Det er en rundkjøring i bunnen av bakken. Noen ganger har jeg vært litt i tvil om jeg skal ta til høyre eller venstre ut av rundkjøringen og har måttet bremse litt for å orientere meg, men i år husker jeg at det er venstre, så det er bare å holde farten godt gjennom rundkjøringen og tyne ut de siste kreftene inn mot mål. Og jeg perset på målspurten, om ikke annet.
Det ble 10 minutter bak bestetiden, men den ble tross alt satt i god medvind. Jeg kom også betydelig høyere på resultatlisten enn hva jeg har vært før, så alt i alt må jeg si meg veldig godt fornøyd og skal ikke se bort fra at jeg også dukker opp neste år … da gjerne med litt medvind 🙂
Følgende ryttere fra BCK fullførte årets Nordsjøritt
| 1292 | Rolf Sverre Schanke |  NOR |
M50 | 3:26:08 |
| 1151 | Erlend Jerstad | NOR |
M45 | 3:35:51 |
| 2062 | Frode Mong Skjerli | NOR |
M45 | 3:41:00 |
| 6632 | Andy Buckingham | NOR |
M55 | 3:54:15 |
| 1008 | Frode Furevik | NOR |
M45 | 4:41:28 |
| 1008 | Helene Kvarenes | NOR |
K40 | 4:49:08 |
Helene Kvarenes ble også intervjuet av Stavanger Aftenblad etter målgang. Det kan du lese her