(Skrevet av Geir Werner Hagen)
Lørdag morgen stilte vi opp til årets Kvartetten i Birkenesparken, med den rimeligste sykkelparken av samtlige firemannslag . Vi hadde fått beskjed (av hvem?) om at det kun var lov med standard landeveissykkel og ikke noen temoposykkel eller tempobøyler takk!* Snakk om feilinformasjon (igjen, fra hvem?) Bortsett fra våre var det bare rendyrkede temposykler, de fleste med platehjul og høyprofil over hele linja.
I tillegg stilte vi med et lag der tre av fire var over snittet brede over skuldrene med det det innebar av ekstra luftmotstand (unntaket var Stian Aa. med sine aerodynamiske skuldre og hofter – heldiggrisen)**
Vi spiste vår mat og drikke for å ha noe å gå på, sjekket lufttrykk og festet nummerlappen (vi fikk to – men det ene ble rotet bort i løpet av det første minuttet etter at vi fikk dem). Sikkerhetsnålene var rustne og kun fire stykk (sjekk kutymé for feste av nummmerlapp) – sykkelgruppa til Birkenes IL resirkulerer nemlig startnumrene sine – og etter å dømme på sprøhetene*** i stoffet på det ene vi greide å ta vare på, stammet de muligens fra den tiden da Geir Digeruf og Dag Erik Pedersen syklet for Birkenes IL / Star Kjøkken ca. 1980…
Vi varmet godt opp med en tur ned til Sparebanken og opp igjen – snaue to gode minutter og vi følte oss klare til innsats.
Siden vi var etteranmeldt fikk vi æren av å starte først. Da ledet vi rittet en stund om ikke annet… Vi begynte i ok tempo. Planen var å ikke ta i for mye før Senumstad og så føle oss frem opp gjennom den lange Senumstadbakken.
Alle følte seg nok ganske pigge og det gikk sikkert bittegrann fortere enn planlagt, og ikke før vi svingte inn på Senumstadbrua ble vi tatt igjen av neste lag. Lyden av platehjul er umiskjennelig (og vakker). Hele bakken etter brua var nyasfaltert så det var en drøm å sykle oppover. I tillegg skinte sola og det begynte å bli varmt med knær og varmt undertøy. Her begynner fortellingen å bli mer personlig fordi jeg kan jo ikke tillegge de andre for mye: Jeg var iallefall ganske tynt kledd; knær fra Assos, Rapha-shorts, Nike dryfit t-skjorte, BCK-trøye(!) og hvite solarmer fra Rapha (det man mangler på kondis kompenseres med fint utstyr). Sko-ovetrekk kjørte jeg med, kun for forfengelighets skyld, ikke en tanke på aerodynamikk.
Opp mot Fidjestun Stasjon holdt vi bra tempo, men vi her ble tatt igjen av et par lag. I bakkene etter Fidjetun St. lå vi i samme tempo eller litt raskere enn disse temposyklistene – det var en nyttig erfaring og noe vi så flere ganger – i bakkene tar man det svært rolig, så kjører man på nedover og på slettene. Noe å huske på til neste år.
Vi svingte av etter Mjåvannsbrua og inn mot Engesland. Da vi nærmet oss butikken der – hadde en av oss «fått det» og hadde rimelig sure bein en liten stund. Vi justerte farten, beina ble friskere og vi nesten gledet oss til den lange bakken som kommer litt etter passering Engesland.
Vi gjorde nå som de andre, tok det rooolig oppover. Når man er vel oppe er det mye utfor – forbi Oggevatn, ned til Vatnestraum og Iveland – ja helt ned til Samkom gikk det fort.
Det var mye og kraftig motvind og sidevine dette strekket så mine Zipp 808 (80mm) fungerte tidvis som seil. Jeg måtte tviholde på styret for å unngå ulykker.
Det var et veldig artig stykke ned til Samkom og oppildnet av all fart kjørte vi på nedover mot Grovane og Vennesla. Det vil si – ved Grovane stasjon hadde jeg fått flatt bakhjul. Siden jeg lå bakerst i rulla akkurat da, måtte Annar bruke krefter på å hente de andre for å stoppe dem. Jeg sjekket hjulet og det virket å være en ventilfeil mer enn en punktering. Fylte luft med en patron (glemte at jeg ikke hadde hansker (hard-core) så jeg den lille luftpatronen frøs fast inne i neven min. Vel, jeg strammet ventilforlengeren og det virket til å gjøre susen. Vi syklet på videre og nærmet oss avkjørsel Ålefjærveien. Bakkene her gikk også ganske bra. Så var det strekket ut mot Ryen – der ble vi tatt igjen av tre jenter fra Grimstad CK, fine sykler og fint drev. Vi hadde vel lyst å prøve å henge oss på, men fornuften vant og vi fant vårt eget tempo. Da vi kom på Solsletta hadde motvinden fra i sted snudd og var nå blitt motvind igjen…****
Nå var det ikke langt igjen og vi hadde bestemt oss for å kjøre på det vi orket herfra og til mål i Birkenesparken. Litt før Birkenes kirke merket jeg at bakhjulet var nesten flatt igjen***** – jeg ba de andre kjøre på og nå byttet jeg slange på rekordtid og fortsatte på egenhånd de siste kilometerne. I Kvarettten er det tida på de tre første som gjelder.
Vi brukte under tre timer i vanvittig motvind og med mitt flate hjul på Vennesla.
I mål ventet cola, kaker og premieutdeling. Vi var høflige og forsynte oss selvsagt av kakefatet og drikke (sjokkerende nok ikke kaffe!!!). Vi ventet også til resultatlisten ble lest opp (vi trengte ikke vente så lenge da det ikke var veldig mange som kom i mål etter oss).
Vi spiste litt mer kake, vant ingen premier i loddtrekningen og ble i tillegg glemt på resultatlisten.
Summa summarum: Et utrolig gøy ritt, passe kort, i en svært morsom løype. Selve formen, lagtempo, er også veldig gøy og fartsfølelsen blir også stor når min ligger i ei fungerende rulle.
Anbefaler alle å slå seg sammen i firemanns- (og damers!) lag og delta til neste år. En utmerket fartsøkt for alle som skal til Hovden samme måned.
Laget bestod av :
Geir Werner Hagen
Annar Gaustad
Stian Aamodt
Bjørn Ole Kolshus
*Nå sier jeg ikke at vi hadde kjørt veeldig mye raskere på temposykler men man vet jo aldri
**Brede skuldre er sikkert stilig i noen miljøer, IKKE i sykkelmiljøet
***Luktet det møllkuler av startnumrene tro?
**** Det er «alltid» motvind begge veier (ligger selvsagt mellom øra, men dog)
***** Litt «saved by the bell» nesten, da låra mine nå var stive som betong og jeg begynte å bli litt smågretten