Helterittet 2016 – vått og kaldt

Geir Håkon fullførte Heltetrippelen

Plutselig var det august igjen og tid for Helterittet. Blindleia CK arrangerte det som en fellestur for alle interesserte uansett om man ville ta med seg rittet, eller bare trille seg en tur på egenhånd. BCK stilte i år med 8 stykker til start og resten la blant annet ned en solid jobb som heiagjeng ved Kalhovd Turisthytte i tillegg til å stelle i stand god mat på kvelden. Veldig god mat!!

Som alltid før lengre ritt slites nesten yr.no ut i forkant. Værmeldingen må sjekkes ofte! Det KAN jo skje et mirakel og at det plutselig har blitt endret til sol over hele fjøla. Eller kanskje ikke….

Lørdag morgen våkner jeg av at sola faktisk skinner inn gjennom vinduet. Mirakel? Etter en kikk ut var det visst bare et bitte lite hull gjennom en ellers grå himmel. Sannsynligvis bare for å lokke oss ut under dyna. Ronald har kommet seg opp tidlig og ser mer enn klar ut. Kaffen er allerede fikset så det er bare velstand. Nesten så jeg glemmer at vi har en hard dag foran oss.

Nede på Rjukan er det på tide å velge ut hvilke plagg som skal være med over fjellet. Tror jeg tar jakka på…eller vent – jeg lar den ligge igjen i bilen. Nei – jeg tar den visst med likevel. Etter litt rolig trilling frem og tilbake er det oppstilling til start. Starten går samtidig for alle som skal kjøre Helterittet 100km og så bruker arrangøren en masterstart på 5 kilometer til å legge litt avstand mellom puljene før den offisielle starten går.

De første kilometerne ned til Miland er veldig lettkjørte, men der kjøres det direkte inn i det som kanskje er rittets hardeste bakke i forhold til lengde og helling. Bakken er brattest i starten, men totalt sett er den 7,6 kilometer med 8% stigning i gjennomsnitt. Regnet hadde for ordens skyld kommet akkurat idet vi rullet ut fra Rjukan så jakken har jeg forlengst fisket ut av baklomma og tatt på. Det er mye gjørme i veien og over heia så det bråker urovekkende i hele drivverket. Girene feiler på rekke og rad og jeg begynner å bli nervøs for at hele greia skal bryte sammen. De letteste girene er mer eller mindre ubrukelige resten av rittet, men jeg bruker forgiret mer aktivt enn vanlig så det går på et vis.

Det manglet ikke på gjørme i løypa

Nedkjøringen fra Mælsåsen til Attrå starter på grusveier før det går gjennom et terrengparti og avslutter på asfalt det siste stykket. Det er sleipt og glatt hele veien og jeg blir litt reservert i de bratteste svingene på grusveien. I terrengpartiet tar jeg igjen Tor Kristian og vi suser videre nedover. I en nedkjøring rett før drikkestasjonen treffer jeg noe gjørme som bestemmer seg for å overta styringen av sykkelen og sende meg rett høyre. Plutselig forsvinner jeg inn i noen busker og smeller kroppen inn i en trestamme. Jeg karrer meg ut igjen og gjør en liten mental opptelling. Blir nesten litt overrasket over at alt ser like helt og greit ut både på kropp og sykkel så det er bare å kaste seg på igjen. På drikkestasjonen kommer de løpende til med vann for å vaske både briller og ansikt og etter en liten stund er jeg på farten igjen. Litt lenger nede i bakken når jeg Tor Kristian igjen og akkurat idet vi kommer til Attrå suser også Erland opp på siden av oss.

Fra Attrå går det jevnt og trutt oppover dalen mot Kalhovd. I starten på asfalt, men det går fort over til grusvei. Det er også et flatt (men veldig steinete!) terrengparti oppi dalen. Etterhvert begynner jeg å se folk som sliter med kramper. Noen henger over syklene, mens andre er til fots og spaserer oppover. De fleste (også de som sykler) har vel fått et litt anstrengt smil om munnen nå, men «plutselig» har man kommet opp og kan sykle de siste kilometerne i et flatt terreng bort mot Kalhovd. Tor Kristian har syklet fra meg oppover dalen, mens Erland befinner seg noen minutter bak. Rett før jeg kommer til Kalhovd suser Ronald opp på siden av meg og sier jeg må henge på. Det var da voldsomt til energi og jeg skjønner at dette blir litt fort for min del så når Ronald bare suser forbi matstoppet på Kalhovd finner jeg ut at jeg like gjerne kan stoppe og spise litt. Det viser seg at Ronald kjører på såpass i den tro at Erland fremdeles ligger foran ham 😉

Fra Kalhovd brekker løypa i retning Rjukan. Det er fremdeles endel stigninger som skal forseres og jeg merker at enhver bakke nå, uansett lengde, krever at jeg girer ned til det letteste av girene som fremdeles virker. Skiltene teller ned avstanden til mål og snart er det bare nedoverbakker igjen. Nå skal jeg ihvertfall kunne trille til mål uansett om drivverket skulle bryte helt sammen.

Nedkjøringen under Krossobanen er noen kilometer lang og bratt og steinete. Det er lett å la seg friste til å gi litt for mye gass og det skjer for min del. Det rister noe voldsomt i hele sykkelen og et stykke nede i bakken slås den ene hånda av styret. Jeg får på et eller annet vis satt beina i bakken og greier å gripe styret og bremsene igjen slik at jeg stopper noen få centimeter fra fjellveggen. Kan jo ikke bli stående der så det er bare å kaste seg på igjen.

Tiden i mål ble 8 minutter svakere enn 2015, men med tanke på de dårlige forholdene og trøbbel med sykkel og fall er jeg godt fornøyd. Både den første lange bakken og partiet fra Attrå til Kalhovd ble kjørt litt raskere enn i 2015, mens jeg tapte litt i nedkjøringer og i partiet mellom Kalhovd og Rjukan.

Helterittet gir tilstrekkelig med utfordringer både med sine 100 kilometer og drøye 2500 høydemeter klatring. Etter målgang er det vel ikke fritt for at man hører endel «aldri igjen». Men det er utrolig hva man glemmer på et år. Neste år er det sikkert sol igjen og nye muligheter.

Kurt, Ronald og Frode

Referanser:

Telemarkhelten (FB)

http://www.telemarkhelten.no/Helterittet